POLART LAVTRYKK

30. mar, 2020

36 W VD 21708 MGRS 01470 N 70.30719
Ø30.91791

ELDRE BILDE AV STORVARDEN

30. mar, 2020

36W VD 20591 N70.30585
MGRS 01328 Ø30.883305

20. mar, 2020

Varangerhalvøya vill vakker men farlig.

Jeg hadde planlagt turen til en varde seks syv kilometer bare innpå øya ,men utrygge værforhold hadde holdt meg igjen,men den attende mars regnet jeg med at forholdan var brukbare ,men når jeg kom dit jeg skulle starte fra var det flatt lys og tåkedis så jeg fortsatte mot vardø for å ta en skitur på Skagen istedenfor.Men når jeg kom på østsida av Domen så dukka sola frem og jeg snudde å kjørte tilbake og starta turen innover fjellet i sol å fint vær. Distansen er 6-7 km en vei og jeg hadde svak medvind oppover og gikk forbi den kjente Storvarden ute på Varangerhalvøya og fortsatte til Anne Lise varden ca 3 km lenger vest. På turen blev jeg forbigådd av en annen kar og da jeg kom til målet vekslet vi noen ord før han startet tilbaketuren ei god stund før meg. jeg hadde sedd i værmeldinga at det ville bli dårlig vær i sekstida men han hadde hørt i tretida så jeg jobba for å bli fort ferdig å snudde meg flere ganger å såg nordover og da jeg var ferdig å såg nordover så blev jeg klar over at her var det problemer på gang det var ikke til å ta feil av og jeg starta tilbaketuren etter løypa mot Storvarden som var like fin som andre veien. Jeg passerte Storvarden og fortsatte nedover,men da jeg etter et par hundrede meter snudde meg var ikke Varden synlig mer og jeg gikk inn i totalt inferno i vitt. Man kan jo tenke seg hvordan det er å gå på ski med bind for øyan og ettervert som vinden øka blev det fokkskavla som du ikke kan se og farta blir deretter. No er jeg godt kjent i terrenget så jeg ante etter hellinga i terrenget at jeg var noenlunde på rett veg og etter ei stund blev terrenget flatere og jeg sjønte at jeg var på et lite vann som ligger 300m øst for Storvarden og etter ca 100m møtte jeg en liten stigning opp fra vannet og det stemte og. fremdeles var det umulig å se nokka og vinden økte i styrke og retninga kunne ikke stemme med da jeg gikk opp for da hadde jeg svak motvind og no mente jeg at jeg hadde vinden rett imot åltså måtte den ha snudd på et blunk nokka som er helt vanlig med sånne lavtrykk. Etter stigninga opp fra vannet og over en liten haug i terrenget visste jeg at det kom en slak unnabakke på noen hundrede meter så jeg fortsatte å famle meg fram etter min kjennskap til terrenget planen var at lengere framme ligger det et lite dalsøkk som heter Fosseraet og greide jeg å finne det og vinden og kovet fortsatte ville jeg forsøke å finne ly nedi der og da ville jeg være berga for i ryggsekken hadde jeg en solid vindsekk som jeg har med på utrygge vindforhold tidlig på vinteren. Det første alternativet jeg hadde var når jeg såg været som kom å sette meg bak Storvarden i vindsekken og vente til været forhåpentvis gav seg, og det var jo forseint å vurdere uansett da varden var borte etter et lite stykke.Jeg fortsatte sakta nedover det jeg regna med var noenlunde den kursen som ville føre meg mot Fosseraet. Ettervert som vinden økte blåste den bort det snelaget som låg øverst så det var bare is og ujevn skare igjen. Øst på Varangerhalvøya er det svært små muligheter for å grave seg ned da det er hardfrosset sne fra en halv til en meters tykkelse man møter stortsett over alt og søke ly i skogen kan man heller ikke for den finnes ikke.Da jeg omsider var klar over at jeg var nede den siste bakken og jeg skjønte at jeg hadde fosseraet lenger fremme og etter ei stund skimta jeg plutselig en liten varde som står i nærheita og jeg kjempa mot den sterke vinden fremover og holdt godt til venstre for raet da der er en høg skrent og som det er vanskelig å se konturan av i sånt vær.Men no skimta jeg konturan av terrenget så det var greit ,men i den sterke motvinden de kilometran som var igjen var jeg klar over at det ville koste mye krefter framover så jeg forsøkte ikke å komme fort fram men tok det rolig og kvilte med ryggen mot vinden så snart jeg kjente at jeg var trøtt så det blev mange stopp nedover.I den tida jeg passerte Fosseraet starta telefonen å ringe for han som starta ned ei stund før meg hadde ringt løypekjøreren og sagt ifra at jeg var der oppe så han hadde ringt og familien min som begynte å bli engstelig. Men i den kraftige vinden turte jeg ikke å ta telefonen av frykt for å miste våttan bla.annet så jeg fortsatte nedover å tenkte at det fikk vente til jeg kom til bilen. Det viste seg i ettertid at han som kjører løypa hadde starta hjemmefra lengere innover da sikten bedra seg og kom etter i den retninga han visste jeg gikk han hadde også tenkt at jeg muligens hadde søkt ly i Fosseraet og hadde vært nedi der å undersøkt og når jeg ikke var der fortsatte han videre utover og da han var nesten ved veien såg han at jeg kjørte hjemover.Den samme løypekjøreren og jeg kom engang gjennem 9 mila fra Tana til Vadsø og møtte et kraftig uvær mellom Vestre Jakobselv og skihytta ei mils vei fra Vadsø og det blev mørkt før vi kom dit og etter å ha kvilt oss et par timer ville jeg fortsette men han som betjente hytta ringte ned til Vadsø skiklubb og fikk det svaret at vi fikk ikke gå videre da det var uvær mørkt og vi hadde ikke gådd løypa før og hodeløkta låg hjemme. I Ettertid har jeg   gådd flere ganger Tana Vadsø og da vil jeg takke skiklubben for at dem nekta oss å fortsette å kjørte oss ned den siste mila med kjentfolk og scuter.I dampradioens tid oppover i sekstiåran var det sparsomt med værmeldinger så man hadde enkelte værtegn som man følte med og et av dem var at begynte det å sne i stilla så måtte du være på vakt og det tegnet stoler jeg på¨den dag i dag og når det jelder utrykket polare lavtrykk så tror jeg det ikke var tadd i bruk enda. I allefall var det flere som mista livet på Varangerhalvøya i den tida.Jeg har vært i flere sånne opp gjennom åran og et jeg husker godt kan du lese om i Sigmunds-Blogg.com Lite drama i Segelodden.Ja folk kunne være i nød inne på fjellet uten at noen visste om det Det var ikke som i mitt tilfelle noen telefon som starta å ringe eller du hadde sånn som jeg nødpeilesender i ryggsekken så om du skada deg kunne du krype i vindsekken å aktivere den da hadde dem nøyaktig posisjon og du ville bli henta så snart det var flyvær. No hadde jeg jo GPS og kompass i tillegg og kursan visste jeg jo,men å bruke dem i slikt vær kan jo være vanskelig for kompassen må du jo gå med i den ene handa for å se kursen videre og i et overhendig vær med null sikt så har du jo ikke sånne muligheter som anbefales i brosjyran at du skal ta mea på et pungt å gå etter det ja istilla og godt vær funke det nok. Hadde jeg vært lengere innpå fjellet kor alt er slett og enda værre å orientere seg hadde løysninga ubetinget vært å legge seg i vindsekken å vente på bedre vær og det mest fornuftige hadde nok vært å satt seg i ly av Storvarden før den forsvant i kovet.