Blogg

29. mar, 2016
15. mar, 2016

Da M/S Kengis av Stockholm  nerma seg Narvik ei natt sist i Januar 1953 etter å ha vært nede i Port Talbot i Wales og lossa malm ved jernverket der visste vi at vi skulle laste malm for Gent i Belgia,men vi visste ikke hva som ventet oss i Norskehavet og Nordsjøen.Men jungmann Næss som gikk 12/4 vakta visste at det var ingen vits i å legge seg etter at båten var i havn i femtida og da brakk dem vakten og gikk over på dagsing kl 6.00 og da visste man at før lastinga og sjøklareringa og vaktene blev satt på nytt var det nermere midnatt og så hadde man vakt igjen til kl 4.00 Da hadde vi på den vakta jobbet samenhengende i 28 timer som var hard kost for en ungdom på vel 16 år.Da vi forlot Narvik gikk det allerede rykter om et kraftig uvær som økte i styrke nordfra i Norskehavet og utover i Ofotfjorden låg det flere skib oppankret som ikke torte å stikke til sjøs og det var såkalte bakladdere som vi kalte dem ,en ny type båter med allt overbygg akterut og som viste seg å være svakt konstruert med fare for å brekke på midten og det var det flere eksempler på bla.anndre brakk Brostrømbåten Ferroland tvers av på midten,men så vidt jeg husker berget man begge delan.Jeg stod til rors da losen gikk fra borde ved Tranøya og jeg husker at han sa "går han ut i det her været".Men det virkelige været fikk vi dagen etter da vi forlot norskekysten og såg Trænstabben forsvinne akterut.Den dagen begynte meldinger om forlis å tikke inn og viste for en utbredelse uværet hadde da ei ferga gikk rundt mellom Belfast og Skottland  og over 130 mennesker omkom.Den dagen nådde vi igjen en annen båt fra samme rederi som hette Kiruna.Den låg som et skjær i sjøen og vi kunne se de svære sjøan vaske inn over dekk på den.Det var en gammel båt som opprinnelig var bygd for Panamakanalen og når man snakker om en Panamabåt så mener de fleste at den seiler under Panamaflagg,Men der var en annen båttype som var tilpasset kanalen og det kom av hvordan man regnet tonnasjen på fartøyer som gikk gjennom og noen kloke hoder fant ut at man skulle beregne tonnasjen av det som var over vann og rederan bygde båter med minst mulig overbygg og størst mulig skråg under vann og man fikk en ubåtlingnende lastebåt og sånn såg Kiruna ut.Ca et halvt døgn etter at vi passerte Kiruna fikk vi forespørsel om å snu for å delta i leteaksjoner lengere sør og øst mot Norskekysten hvor det var båter i havsnød og flere forlis.Jeg husker at styrmannen stilte seg ved maskintelegrafen og at han sa at du får ta han rundt og gav meg en nesten motsatt kurs enn den jeg styrte og jeg startet med babord ror og tok det ganske pent for å unngå for mye slingring i den krappe og digre sjøen.Men den kursen vi styrte no jorde at vi fikk de enorme sjøan inn på babordsia så Kengis slingra kraftig,men skulle vi til den posisjonen hvor det var flere forlis måtte vi holde den kursen.Ikke lenge etterpå møtte vi Kiruna som fremdeles låg som et skjær i sjøen og ikke hadde muligheter for å delta i noen leteaksjon.Sjøan blev ettervert grovar og grovar ettersom vi nærma oss leteområdet og alle ombord blev beordret å holde utkik,men det eneste vi fant var vrakgods som det var rikelig av og ingen kunne ha overlevd med datidens redningsutstyr.Redningsflåter av den typen som er idag fantes jo ikke  og heller ikke overlevelsesdrakter.På Kengis var det livbåter som hang i daviter på begge sider,i tillegg var der flåter av aluminium øverst på poppen og øverst på midtskibet som skulle flyte opp når skibet gikk ned.Rormannen på Kengis  hadde et gyrokompass i øyehøyde som han styrte etter.Rattet som vi styrte med var på størrelse med en tallerken og det var jo en elektrisk kontakt som du dreide et hakk til venstre så gikk roret til babord så lenge du holdt det slik og rorets posisjon såg du på ei pil framfor deg.Framfor deg hadde du også et vanlig kompasshus og på fundamentet til dette var det et instrument som registrerte kregninga til båten i form av ei pil og den stoppa på 45 grader og det er mye ,men i den grove sjøen vi hadde i leteområdet var det et hørbart smell  hver gang når pila traff stopperen.Det som holdt på å ende med katastrofe for Kengis skjedde i etttida midt på dagen.Jeg husker fremdeles de enorme sjøan som bygde seg opp på babordsida og at jeg prøvde å presse baugen opp mot dem,men en tungt lastet malmbåt lystret roret sakte og de enorme bergan veltet over oss,jeg husker at jeg hang rett ut i luften etter rattet og kjente at båten krenget mer og mer og at brovingen på babordsida fyltes av hav og der jeg stod ca femogtyve meter over havflata såg jeg bare hav og krenginga ville ikke stoppe og for meg kjentes det som Kengis låg paddeflat og jeg skjønte at det måtte skje et under om han greide å komme ut av krengninga med mastan rette veien.Samtidig som jeg skjønte at Kengis var    iferd med å kanske klare å komme med mastan opp såg jeg kapteinen kjempe seg opp leideren til broa på styrbordsida,han stod øverst i leideren og holdt seg fast mens han ventet på at båten skulle rette seg meir opp før han tok peiling på døra inn på broa og da han var halvveis mot døra kom det enorme mengder med sjø ovenfra som kom over toppen av broa og han blev slått overende og ført rundt ute på brovingen med fare for å bli vasket overbord,sjøen fosset videre nedover styrbordsida og han greide å komme seg bort til døra og inn på broa hvor han holdt seg fast og da såg han temmelig redusert ut,han skjønte nok og at den kursen vi låg på kunne ende med katastrofe og det første han sa når han fikk summa seg var "kom sakte styrbord".Og da var jeg ikke sein om å få roret helt i styrbord,men ikke lenge bare til jeg skjønte at Kengis kom i siget den veien vi skulle,og jeg måtte jo ta den litt etter litt til den nye kursen som jeg fikk og den var i sørvestlig retning og da fikk vi sjøan inn på styrbord aktenifra og kunne delvis lense unna.Etter noen timers seilas passerte vi gamle Kiruna igjen som fremdeles avanserte svært lite i den kollosale sjøen.Vi kom ettervert inn på en sørlig kurs og styrte mot Vlissingen hvor vi skulle ta los for kanalen opp til Gent som ligger flere mil inne i landet.Uværet gav sg litt etter litt,men vi fikk også nyheter over radio og det gikk opp for oss at det hadde vært enorme ødeleggelser serlig rundt nordsjøen.I Wikipedia står det at man kalte katastrofen for Watersnood van 1953 og den rammet kysten av Nederland,England,Belgia,Frankrike,og Dannmark og det døde 2385 mennesker og av disse 224 som druknet ved forlis i det området hvor vi var.Da er det rart å tenke på at det her var man midt oppi som vel 16 år gammel norsk  jungmann på en svensk båt.Ettervert fikk man høre at over hundredetusen mennesker måtte evakueres og vel firetusen gårdsbruk blev totalt ødelagtde fleste av dem i Nederland.Jeg husker godt at når vi nærma oss losstasjonen som normalt låg på ei forhøyning så stod havet langt oppe på veggan og hele landskapet var forandret.Fra da av var det mannskap fra land som overtok framdrifta av båten,det er normalt i de fleste kanaler bla.Panama.som jeg har trafikert mange gang med norske båter,Men det jeg husker var at dem hadde store problemer med å få os inn i den seks mil lange kanalen opp til Gent på grunn av oversvømmelsan for kanalen var ikke breiere enn ca en meter enn Kengis på begge sider og der gikk vi normalt med halv fart.Så for oss var det fint å slappe av,men det var ikke noe hyggelig for det flaut døde dyr serlig i starten og redningsarbeidet var så vidt kommet igang og der var båter i sving som sokna etter  døde mennesker.Når det jelder omtalte Kiruna så kom den opp til Gent nesten ett døgn etter oss og da var vi nesten klar til å starte ny ferd nordover mot Narvik og ettervert i roligere farvann.Det hører med til historien at på tur inn til Narvik for å laste møtte vi en flunkende ny tysk båt som hadde lastet malm i Narvik for U S A den var to døgn foran oss og siden har ingen sett eller hørt noe fra den den forsvant sporløst i Nord Atlanteren.Hadde ikke Kiruna og malmen vært så hadde ikke byen Narvik vært mere enn ei håndfull bondegåra og ofotbanen hadde ikke eksistert i det hele tatt.Vist du vil lese mer om katastrofen i 1953 kan du gugle på holland og Watersnod på Wikipedia der finn du alt.Det er mye beskrevet ,men jeg er en av di få som var midt oppi det og som kan skrive om det.