NÆSSBRUKET I KIBERG UNDER UTBYGGING RUNDT 1975 Olietanken i bakgrund fikk vi noen år tidligere den rommet 700000l og så lenge det var fisk og båter gikk jo salget brukbart det var litt problematisk å få store tankbåter til kaia på grunn av som man ser alle fortøyningan framfør kaia alle ville ligge der på grunn av lite is i området.

Grønnlandssel i sitt rette element på isen.

Laksefisken lodde som det er store mengder av i Barentshavet og som er mat for både fisk og dyr.

Historia til Næssbruket i KIBERG

NÆSSBRUKET I KIBERG
MED VARANGER MUSEUMS NYRESTURERTE BÅT
EINAR II VED KAIEN

Starten på det hele var at min far Sigurd Næss som var deleier i et lite fiskebruk i Kongsfjord hvor man måtte frakte fisken fra Vardø til Kongsfjord på grunn av at vårtorskefisket hovedsakelig foregikk i Vardøområdet på femti tallet.Og da han fikk kjøpt sjøgrunn i Kiberg med ei eldre brygge og et våningshus av eldre dato så startet han opp der,og den første kaia blev bygd i 1957.Fiskekjøpet startet så smått våren 1958 da kom også undertegnede til Kiberg.Det blev bygd en god del hjeller om våren og vi hengte en god del fisk deriblant trålfisk da det det året ikke var noe serlig fisk i området.Det jeg også husker fra den tida er at vi hadde mange småbåtfiskera fra Nesseby som leverte,men dem kom landeveien utover med båtan på lastebiler.Den første som leverte fisk på Næsskaia var han Per M Persen fra Grassbakken området med m/k Kjellemann. Den siste var Steinar Hansen fra  Ekkerøy De første åran kjøpte vi fisk hovedsakelig om våren men fiskekjøpet utvikla seg mer og meir utover sekstitallet og det samme gjorde bruket og.Vi drev med henging og salting om våren og om høsten isa vi og sente torsken hovedsagelig til Oslo.All frakt i den tida gikk med hurtigruta fra Vardø men  ikke med bil over Domen ,men med prammer fra Kiberg til Vardø for i sekstiåran var det enda ingen veiforbindelse over Domen og heller ikke bilferge .Først på sekstitallet hadde vi også anløp av lokalbåt.Jeg husker også at folk i Vardø som sist i femtiåran skulle ha bilen over på fastlandet måtte heise den ombord i båten som gikk over sundet.Ettervert starta vi opp med kjøp av rødspette som med de kommunikasjonan vi hadde i den tida kunne være en vågal affære.Det var to hurtigruteanløp i uka vi kunne sende flyndra med da dem korresponderte med Englandsbåtan i Bergen som gikk til Newcastle derifra gikk det med tog til fiskemarkedet Billingsgate i London.En reise som tok ni døgn.For å ha kontroll på kvaliteten leverte båtan kver dag slik at vi fikk ta hånd om flyndra og prekivere den på beste måte.Vi fikk aldri klage på kvaliteten enda vi opp gjennom åran sente flerehundrede tonn,Men å få den samme flyndra til Vardø eller Vadsø i vinterhalvåret var ikke enkelt selv om det ettervert blev helårsvei og ferge over Bussesundet. I den forbindelse husker jeg en episode av mange.Flyndra skulle med hurtigruta fra Vardø på søndag,men usikre værforhold med nordvest storm  ville den ikke anløpe Vardø på sør.Jeg beslutta da og sende bilen til Vadsø da den anløpte der tidlig søndags morra på tur til Kirkenes.Men det gikk ikke for det viste seg at veien var føket igjen mot Vadsø så bilen kom tilbake.Da var det bare å håpe på at det ville skje et under og at den ville anløpe Vardø.Utpå søndag ringte Kapteinen på  hurtigruta og sa at dem skulle helse han Sigmund med at han skulle gå inn til Vardø og hente Flyndra selv om det var dårlig vær Det viste seg da at vi hadde tjenestejort sammen i marinen .Bilen kom seg over Domen og over sundet og flyndra nådde London i god kvalitet.Ettervert som tilgangen på fisk og flere båter som leverte økte blev bruket utbygd og man fikk den første trucken som var en stor lettelse.Ettervert blev det anskaffet to til en på strøm og en på gass.I sesongan var alle i drift til langt på kveld.Vi fløtta også alle jellan opp på toppen der E75 går ut av Kiberg mot Vadsø der planerte vi og fylte ut et stort område slik at vi under vårfisket hengte flere hundrede tonn  med   garnfisk,Men den beste kvaliteten blev saltet Vi bygde ut bruket ettervert som økonomien tilsa det  Vi kjøpte også naboeiendommen etter J A Abrahamsen hvor ei ganske stor brygge i tre etasier fulgte med og den var verdifull for oss.Vi innreidde første etasien til salteri  og andre og tredie blev brukt til tørrfisk.Den gamle kaia blev brutt ned av isen i 1969.Isen la seg rett før jul i 1968 og hele hamna frøs til og den blev metertjukk og hamna var ikke isfri før i mars året etter.Etter det fylte vi opp et stort område med flere tusen kubikk grus og stein som vi støypte dekke på og bygde produksjonsbygning oppå det og ny kai med mottak i fronten da hadde vi rundt 1500 kvadratmeter under tak.I tillegg blev det bygd fryseri med tunell og fryselager som kom i ferdige seksjoner fra Finnland.Vi produserte saltfisk av topp kvalitet av juksafisken som kom på land om våren og sommaren.Den blev pakket i tyvekilospakninger og gikk for det meste til Hellas og New Zeland.Derfor blev jeg en smule overrasket da filetprodusentan la om til saltfiskproduksjon på grunn av krisa i frossenfiskmarkedet og framstilte det som dem hadde begynt med nokka nytt.Men den krisa kom av at staten stoppa subsidieringa av frossenfilet som hadde vært opptil femti prosent.Kjøpte man fisk til andre anvendelser var tilskuddet nesten ingenting ,men til frossenfilet opptil femti prosent .Det vil si at betalte du for eksempel seks kroner pr kilo til fisker så fikk du refundert tre mens andre andvendelser fikk ingenting.  Såkalt konvensjonell fiskeproduksjon var ikke regnet som arbeidsplasser enda de fleste anvendelser gav mer arbeid enn å pakke fileten i blokkpakninger å fryse den. Jeg kan ta et eksempel hvordan filetprodusentan bestemte alt og sjøyv de såkalte konvensjonelle til sides.Det blev arbeidet for at man skulle anskaffe utstyr for lagring av sei som man kunne produsere utenom seisesongen og produsentan i Varangerområdet blev innkalt til møte og da var det en representant for de såkalte konvensjonelle som dresta seg til å spørre om vi konvensjonelle også skulle få nyttiggjøre oss av den seien,men da spratt det opp en autoritet og bebuda at sånt pjask som salting skulle man ikke ha noe av.No blev det ikke noe av hele prosjektet og det var forøvrig siste gang jeg møtte opp i et slikt fora.Når det gjalt frossenfiskklanen så skulle dem ha frossenfiletproduksjon uansett om bunnen falt ut av markedet og konkursan innhenta dem en etter en,men dem hadde sammens med skiftanes myndigheter greid å legge kysten øde. Og etter den tid dukka det opp en del eventyrera som lett kom til dekket bord og fikk ruinere resten.Jevnt over hele året hadde den flåten som stasjonerte ved bruket en besetning på førti femti mann og man kan jo fundere på hvor mye dem la ijen på butikkan i bygda som det langt opp i sekstiåran var tre av til dem forsvant en etter en og no er det ingen igjen Det var også to tre kjosker som også fikk samme skjebne.Vi anskaffa også maskiner for å produsere såkalt ryggsei den blev kalt det for ryggen blev ikke fjernet den blev eksportert til Kongo,Men der møtte vi vanskeligheter når det jalt råstoff,så jeg kan ta ett eksempel av mange .Båtan som fiska sei i området låg som oftest ved vår kai og seistengslan demmes stod ved Indre Kiberg Vi stod først på tørnlista til ordrekontoret som var i Honningsvåg og vi hadde folk som mangla arbeide,men han som satt på ordrekontoret tok seg den frihet å beordre båtan å levere på vestfinnmark for Fryseindustrien skulle ha førsteretten til råstoffet det hadde ikke rot i virkeligheita men enkelte kunne tillate seg ka som helst.Vi skaffa ettervert ettersom økonomien tillot det flekkemaskin filetmaskiner og sløyemaskiner for å nevne noe og hele tida med det for øye at det skulle bli lettere for dem som arbeidet på bruket,så enkelte ting som hadde vært et slit blev nermest en lek.Starten på syttitallet såg alt lyst ut det var fisk i havet og vi hadde båter som leverte stort sett hele året.Juksaflåte fra våren og langt utpå høsten Flyndretrålera og om høsten og bankbåta med line om vinteren og flere store garnbåter om vinteren dem var stort sett fra Tromsøområdet og en fra Akkarfjord på Sørøya og dem var mellom seksti og åtti fot og drifta uansett vær.Fiskehodan og ryggan som før hadde gådd til melfabrikken Vega i Vardø blev no malt til dyrefor og frosset i blokker og sent til finnland,etter det jeg husker var Vega avviklet på den tida.Vi starta med loddepakking i 1972 og det blev jo kalt for loddeeventyret og det var det både på godt og ont.Vi tok inn tre fire hundrede hl pr dag og den måtte kjøres fra Vardø da vi ikke hadde losseannlegg og i tillegg var det vanskelig å få store snurpere å gå til Kiberg.Det firmaet i Japan som kjøpte all lodda vi produserte hadde en mann i Vardø og han valgte ut den lodda han ville ha.Holodda av en viss størrelse blev pakket og fryst mens faks eller hannlodda gikk til sildoliefabrikken i Vadsø.Vi sorterte lodda for hand og det likte japaneran best serlig når den nerma seg jytetid og tålte lite hantering.I alle åran vi produserte lodde var det samme firma som kjøpte den.Når sesongen var over kom sjefan hjem til meg en søndagstur og skreiv under papiran.Det skjedde mye rart under frakting av lodde til og fra Vardø.Vi fraktet frossen lodde til lager i Vardø i påvente av skiping til japan. Jeg husker flere episoder med ferga hvor det kunne skjedd alvorlige ulykker,men serlig en hvor en lastebil med henger med frossen lodde i sterk sjøgang på Bussesundet rausa i sia og ferga kom seg med nød og neppe over sundet,da krenga den så mye at man kunne se halve båtnen på den.En lastebilsjåfør fortalte meg en gang om en tankbil med bensin som tippa rundt på dekket i sterk sjøgang og det flaut bensin over hele ferga,han satt og røkte i sin bil og da han såg ka som skjedde snudde han sigaretten i munnen og svelte den med full fyr på.Da tunellen kom blev alt enklere,men ikke i starten da var det mange myter ute å gikk og som vanlig mange forståsegpåere.Blant anna var det svære avisoppslag om at politiet skulle nekte oss å transportere lodde gjennom tunellen da det kunne komme loddefett i lensepompene.Lodda blev jo transportert i kasser og den var jo kostbar så vi ønsket vel ikke å spre den i tunellen,Men det var første året og siden glemte man visst hele greia.Før tunellen blev opnet offisielt gikk det ville rykter om at det ville bli reine sklia nedover på begge sider da den var altfor bratt og den ville være belakt med is hele vinteren.Vi hadde ingen problemer med arbeidsfolk i loddetida,når sesongen nærma seg satte vi ut sorteringsbord og ettervert kom det folk og valgte seg bord som dem skulle ha under sesongen Det var bla. mange sjarkfiskera som ikke starta sesongen så tidlig og heller tok seg jobb. Også  skoleungdom og husmødre deltok .I loddesesongen var vi anslagsvis førti femti menneska i sving på bruket.Starten til avviklinga av Næssbruket og og konkursan i store deler av fiskeinæringa i Finnmark kan man godt si begynte med selinvasjonan sist på syttitallet.Åran før den tid var det enorme mengder med torsk under kysten i vårsesongen.I Kiberg var det da tre fiskebruk da et var avviklet noen år tidligere,men vi greide ikke å ta unna så flåten driftet stort sett bare to tre dager i uka.De andre dagan hjalp mannskapan på båtan oss med å få hengt og saltet all fisken slik at dem kom seg på havet igjen.Så lenge Kiberg produksjonslag eksisterte hadde vi godt samarbeid med dem.Filetanlegget deres låg bare knappe hundrede meter fra oss og når det gamle mottaket som dem hadde i andre enden av hamna måtte oppgraderes og ikke kunne ta imot fisk leverte også deres båter over vår kai,Da gjorde vi det sånn at vi kjøpte den største fisken som vi enten salta eller iset å sente sørover mens dem kjøpte den som passet for filetmaskinan og det fungerte godt.Det man fikk oppleve under selinvasjonen var nermest utrulig,enorme mengder kom inn mot kysten på næringsvandring,Etter det jeg husker var det værste året 1979 da kom båtan på land med masse sel som garnan var full av og ikke fisk. Det låg svære donger med sel oppover land som man ikke blev kvitt, revefarman i området tok en del men det stoppa fort opp og det samme gjorde fisket.Jeg husker den dag idag hvordan selflokkan boltra seg i hamna ,ja det var et utrulig skue og såg man utover havet var det hau i hau bortover og jeg pleide å si at var man sprek nok kunne man springe tørrskodd over til Sovjet.En eldre Kibergsværing nå avdød Hilmar Hansen fortalte meg mye om tidligere selnvasjoner og serlig den i 1912.Da var selspekk serlig ettersport og mange tjente seg rik på å fiske sel og da med garn som var lov dengangen. Og grunnen til etterspørselen var at Tyskland kjøpte spekket for å bruke i sprengstoffindustrien under første verdenskrig. I 1979 var der Tromsøfirmaer som søkte om å få skyte sel,men det var ikke populert blant enkelte grupper som mente at det var bedre at den druknet i tusentall i fiskegarn.Men et Tromsøfirma kom oppover med en større båt og flådde ned full last av sel som var druknet i garnan.Vanlige torskegarn blev ødelagt av kontakt med sel mens garn som blev brukt i tidligere tider var bundet for formålet og tålte røffare behandling.Mange mente at årsaken til selinvasjonen var at loddebestanden i Barentshavet var på et lavmål og samtidig rike årsklasser av torsk som også beitet ned lodda var årsaken til at selen kom mot kysten på leiting etter mat.I tillegg fikk man i den tida svære havgående snurpere som fiska lodda langt nord i Barentshavet lenge før den startet gytevandringa mot kysten  og mye tidligere enn før.Så den lodda som man på syttitallet og tidligere var vant å fiske i Varangerfjorden og til å med innenfor Vadsø kom aldrig så langt.Mye tydet på at vi kunne få en lignende situasjon i 2016.Loddebestand på et lavmål og store mengder torsk i Barentshavet,Men etter det jeg hører har myndigheitan etter anmodning fra Kystfiskeran stoppet alt loddefiske i 2016 og er det riktig er det et viktig tiltak så kanskje man slepp en ny selinvasjon.En annen sak er at all norsk selfangst er opphørt så muligheitan for at vi får en ny innvasjon er fullt mulig. Først på syttitallet fikk vi montert olietanke på 700000l og når det var stor trafikk av båter i området gikk salget ganske bra,serlig når det var loddesnurpere i området som hadde avtale med selskapet og kom innom for å bunkre vi betalte for det vi hadde solgt kver tredje måned,Men plutselig kom det ei ny ordning hvor man måtte betale for hele tanken pr en mnd og når fisken forsvant rundt 1980 og det nesten ikke var båter i drift i området hadde jeg ikke annet å jøre en å be selskspet fjerne tanken får skulle vi ha olie måtte vi fylle tanken full å betale etter en måned.men kanske det ville gå flere år å få solgt en sånn mengde,og det samme skjedde over hele kysten så der er nesten ikke olietanker igjen.I garnsesongen hengte vi den minste fisken og den som ikke var av topp kvalitet den andre gikk i flekkemaskinen,og blev saltet.Vi var forøvrig de første til å anskaffe flekkemaskin i Kiberg.All fisk som blev hengt om vinteren slik at den fraus blev utelukkende såkalt Afrikavare ikke på grunn av kvaliteten men på grunn av at den hadde vært frosset og det andre markedet som kjøpte tørrfisk fra Norge Italia kunne ikke ta slik fisk da den ikke kan lutes.I tillegg må såkalt Italiavare ha en viss størrelse og være av topp kvalitet noe som er vanskelig i området på grunn av klimatiske forhold i tillegg blir gjennomsnittsstørrelsen på fisken mindre lenger øst i Barentshavet man kommer.Fra 1980 0g flere år framover var Varangerfjorden fisketom som resultat av selens herjinger og det sier seg jo sjøl at økonomien i fiskeindustrien blev dårlig.Ledelsen i Statsbanken i Vardø raderte i den tida bort fiskeproduksjonslagan langs kysten og et av dem var Kiberg Produksjonslag.I tillegg drev myndigheitan gjøn med sjarkfiskeran ved å si at dem skulle bare ta seg annet arbeide på land for når fisken kom tilbake ville dem bli tildelt nye fiskekvoter,og når fisken kom tilbake etter mange år fikk dem til svar at dem kunne ikke få kvoter for dem hadde fisket for lite.Ergo hadde myndighetan holdt sjarkfiskeran for narr. Man fikk også ei kondemneringsordning for fiskebåter langs kysten bla flere båter fra Kiberg blev senket inne i Varangerfjorden.Utpå åttitallet kom det ei kondemneringsordning for fiskebruk som det var for fiskebåter men betingelsan var at mottok du såkalt kondemneringsstøtte fikk ikke bruket motta fisk mer og regelen var at du fikk like mye i støtte som du hadde i lån.Og va er et fiskebruk som ikke kan kjøpe fisk i et fiskevær vært ja ingenting.For du eier jo en verdiløs bygningsmasse med de forpliktelser det medfører.Da jeg skjønte at det ville bli vanskelig å holde ut i flere fisketomme år jorde jeg forberedelsa til å søke om kondemnering klar.Da visste det seg at Fiskeridepartementet hadde innhentet opplysninger fra Kiberg at bruket ikke var isolert slik at fiskerirettlederen i Vardø måtte inspisere bruket og bekrefte at det var isolert som et bolighus og da kan man jo undres vilke interresser i Kiberg som kunne gi sånne opplysninger og vad hensikten var.Og plutselig en dag fikk jeg innkallelse til Norges Bank i Vardø og jeg hadde jo en anelse kka det jalt da vi hadde et lite underskudd for siste kvartal på Kr 70000.00.Men det underskuddet berodde på en forglemmelse fra min side da jeg hadde glemt å ta med flere tonn saltfisk i oppgaven.Det forklarte jeg banksjefen som var av den gamle skolen og oppførte seg deretter,han hadde jo nettop tatt knekken på flere produksjonslag og   det han kom med var at han skulle stoppe kreditten til firmaet og konkurs var det neste og raderte av seg at vi tok fisken fra andre i området m.v.Jeg skjønte jo straks vilken type jeg hadde å jøre med men jeg satte meg ned i den svære skinnsofan hans og så var han nødt å høre på litt av vært fra mi sia.Altså det som min far og jeg hadde bygd opp gjennom et helt liv skulle den statsbyrokraten utslette med et pennestrøk og han trudde han hadde makt til ågjøre det og.Vi hadde tidligere vært under Norges Banks avdeling i Tromsø og dem forstod ikke en sånn fremferd overfor et firma som alltid hadde jort opp for seg på et anstendig vis og dem hadde mange bruk som skylte millioner på grunn av krisa vi var inne i.Det han ikke var klar over var at jeg hadde søknaden om kondemnering ferdig og at jeg gikk rett over til sparebanken og fikk ny kreditt med den som garanti og noen dager etterpå fikk hrr banksjefen og Norges Bank sine syttitusen og han måtte tilbakekalle konkursbejeringa på oss.Det vi satt igjen med var jo å selge alle maskinan som vi ikke hadde bruk for ,men alle vet jo ka man får for brukte maskiner når man fikk seksti prosent i tilskudd når man kjøpte nye.Det verste var jo at en god del folk sprang rundt og trudde at undertegnede hadde fått alle pengan personlig og ikke jorde forskjell på en aksjeeier og et aksjeselskap og heller ikke fikk med seg at pengan blev dratt inn like fort som vi fikk dem og at fiskeridepartementet var smart og gav oss det samme i kondemnering som vi hadde i lån i Dristriktenes utbyggningsfond.Men det som var det gledelige oppi situasjonen var at enkelte rundt omkring ikke greide å fullføre det løpet dem hadde lagt opp til og måtte se på at vi beholdt bruket uansett.På grunn av forskjellige ting skal jeg la resten av temaet ligge og gå over på hva som skjedde videre.Jeg var bla annet innom landbasert lakseoppdrett og fikk utarbeidet kalkyler ved universitetet i Tromsø.Vi skulle pompe sjøvann fra 150m dyp sør for Kiberg og da vi målte temperaturen på bunnen i Feb mnd altså kalleste tia på året var det fire plussgrader mens det i overflata var bare under det halve,Jeg forlangte bl anna to stk nødaggrigater i tilfelle utfall av strøm.Vi skulle produsere syvhundrede tonn i året og komman skulle stå på svaberg sørøst for Kiberg og grovt kalkulert måtte vi ha kr.23.00 per kilo ferdigprodusert laks og lakseprisen har ikke vært under kr.30.00 siden den tid,Men det var mye om og men og flere var ute etter den samme konsesjonen så det ente som så mye annet i området det blev ingenting av.På nittitallet og videre fremover leide Vardøfirmaet Arctic Delight bruket og brukte det til lagring av rognkjeksrogn og delvis produksjon. Der kunne enkelte ganger være flere tusen tynner på lager.Men da Arctic Delight blev solgt og nye overtok blev alt flyttet til Vardø og Svartnes det einaste dem leide av oss var en truck.og etter den tid har firmaet eksistert på vinterlagring av Campingvogner og biler og mindre båter på hengere.Etter det jeg kan huske var det stort sett russiske trålera som holdt liv i den industrien som var igjen utover nittitallet og dem fiska jo i russisk sone og rundt Svalbard.På nyåret 2016 vil bruket bli lagt ut for salg på Finn.no da jeg mener det må passe ypperlig som landstasjon for turistfiske bl.annet.Hamna i Kiberg er svært god og dybden ved kaia er 5 meter på største lavvann, der er ca 1500 kvadratmeter for prekivering av fangst og rikelig lagringsplass for båter og lignende,parkeringsplass for biler eldre bolighus med åtte rom.Frysetunell fryselager  kjølerom,2/3 parta av bygningan står på betongdekke på fjellgrunn 1/3 part er inpregnerte påler på fjellgrunn med kraftig dekke. Og så har vi jo flere eksotiske fugler svømmende nedfor kaia bla.Stellersand. Kan en slik katastrofe som den rundt 1980 og den i 1912 intreffe igjen.Ja det kan det vi har en kraftig voksende havpattedyrstamme som trenger alvorlige mengder mat og som nesten ikke blir fangstet på og fangst av lodde må ikke tillates mere da den er viktig føde for andre arter.

  SIGMUND  JARLE  NÆSS