Heinkel 111 PQ 17

26. okt, 2017

De tyske bombeflyan kom fra Bardufoss og ut gjennem skaret til høyre i bildet og rett over huset våres før dem fortsatte ut mot Barentshavet og Murmansk konvoyan.

26. okt, 2015

Erindringer fra barndommen på Langnes i Lenvik som postadressen var dengang etter det jeg kan huske,av Sigmund Næss.

Han satt i egne tanker å lekte med en liten trekloss som i hans øyne var en båt i et lite oppkomme borte ved jerdet.Det var forøvrig ikke første gangen han kunne sitte der i timesvis,Men  idag var der nokka uforklarlig rundt omkring som den syv år gamle gutten ikke hadde forutsetning for å forstå han følte en sterk uro samtidig som det var en fremmed lyd som liksom var overalt og som økte i styrke.Han dreide hodet dit lyden var sterkest og da såg han mange mørke skygger som kom ut av skaret på andre sia av Rossfjordvatnet og det såg ut som dem kom rett mot ham.Han skjønte at det var fly ,men så mange hadde han aldrig sett før. Han hadde sett et par fly tidligere,men det var sånne som han og kameraten kalte for dobbeldekkere som hadde to par vinger over hverandre.Han blev livredd og   sprang å ropte på mora og da ho kom på trappa dundra det noenogtredve fly rett over småbruket så jord og himmel skalv og da skreik mora "å herre gud" det må være tyskerta som kjem fra Bardufoss han Håkkon oppi Storlia hadde vært der forledendag han hadde sett mange fly på flyplassen og det krydde av tyskerta overalt og han regna med at det ikke var lenge før dem var her og, så no ordna han med skyss for å komme seg til Sverige.Guttongen gikk i det dem dengang kalte småskolen  den andre av di to klassan var storskolen så han hadde lært å telle og han kom til at det var noenogtredve fly som passerte og da dem etter noen timer kom samme vei tilbake manglet det ikke noen.Det varte ganske lenge, men ettersom tida gikk begynte han å undres hvorfor det ikke kom like mange tilbake.I starten manglet det ett og to,men ettersom tida gikk var det tydelig  at motstanden fra Murmanskkonvoyan blev hardere og hardere.For det var når Konvoyan passerte til og fra Murmansk at flyan fra Bardufoss gikk til angrep.For gutten blev det en vane å følge med flyan på tur ut og kor mange som kom tilbake,og tapan blev større og større ettersom tida gikk og det kom vel av at båtan i konvoian fikk bedre og bedre bevepning å forsvare seg med.I tillegg fikk dem bedre beskyttelse fra eskorteskib.Men det hadde ikke en konvoy som hadde betegnelsen pq 17 den blev forlatt av vaktskipan etter en fryktelig tabbe av admiralitetet som beordret skiban til å spre seg i Nordishavet og overlatt til sin egen skjebne og tyske sjøstridskrefter drev klappjakt på dem og alle blev senket, noen helt nord for Spitsbergen og  hvor selveste Tirpitz deltok.Han husker også når det gikk mot slutten med flyaktiviteten,det må ha vært høsten 1944 for da var de flyan som kom tilbake et bedrøvelig syn.Det første man hørte var ujevn og hakkende motordur og tildels røyk fra en av motoran og noen skaut opp lysbluss over Rossfjordvatnet sannsynligvis for å varsle at både fly og mannskap var skadet.I ettertid har jeg fått inngående opplysninger av min sønn Stig Næss som er godt oppdatert på tyske fly og flygere og hvor de var stasjonert. han sier at på Bardufoss var det mest Heinkel 111 tomotors bombefly som også kunne bære torpedoer. I program på N R K 2 for ei tid tilbake kom det nye opplysninger om PQ 17 og dens endeligth.Tidligere har det heitt at alle skiban blev senket av tyskeran,men det medfører ikke riktighet Når alle eskortefartøyan forlot convoyen etter ordre fra admiralitetet i London                  blev en mindre båt igjen sammens med 3 av skiban.Skipperen på den var en tidligere kontorist med minimal erfaring til sjøss.Han seilte inn i isen ved Spitsbergen og kamuflerte skiban ved å male dem hvit.Tyske fly oppdaget dem ikke og ettervert sneik dem seg østover mot Novaia Semlyja og kom seg deretter ned i Kvitsjøen og til Arkangelsk.Så av 21 skib som la ut var det kun 3 som kom fram.At jeg var vitne til et krigsdrama der jeg satt på bakken og observerte forato jeg ikke da,men det forstår jeg no noen og sytti år etterpå.            

SIGMUND JARLE NÆSS