6. nov, 2015

FØRSTE TUR HJEM FRA KIRKENES ETTER HJERNEBLØDNINGEN.

6. nov, 2015

ANNE LISE UNDER OPPTRENING PÅ KIRKENES

25. okt, 2015

Anne Lise Næss i Komagelva på Varangerhalvøya hvor ho trivdes best og hadde mange fine år.

22. okt, 2015

Anne Lise Næss med storfiskerstattuetten som ho fikk til odel å eie fra Komagvær jeger å fiskeforening sammens med sin mann Sigmund,og som ho var veldig stolt av. ho hadde da to napp av tre. den ene laksen veide 9kg og den andre 7,2kg

20. okt, 2015

Da min kone blev rammet av hjerneblødning i år 2000  tenkte jeg på det som skjedde året før i Komagelva hvor ho som en habil laksefisker var på fisketur.Jeg oppdaget at ho låg mellom noen steiner i elvekanten og var så vidt kommet til seg selv da jeg kom bort til henne.Ho forklarte at plutselig var ho borte og våkna mellom steinan kor lenge visste ho ikke men ho klaget på smerter i det ene handleddet.Vi drog til lege i Vardø som såg på handa men vurderte ikke årsaken til at ho falt og sente ho hjem med beskjed om at vist ho fikk ont så skulle ho komme tilbake. ho fikk ont etter flere dager og det viste seg at håndleddet blev skjeivt og sannsynligvis var det brudd som var grodd skjeivt sammen.Hadde det vært røngten i Vardø hadde ho vel blitt sent dit, men når det er 25 mil til Kirkenes hvor det er apparat så blir det vel vurdert i det lengste av økonomiske grunner og resultatet var at håndleddet blev skjevt og symptomet på at det var noe galt med hodet tenkte visst ikke den unge turnuslegen på i det hele tatt.Det gikk nesten ett år før tragedien ramma oss.Vi kom fra vårs svigerbrors begravelse og jeg og Anne Lise satt i baksetet og vår datter kjørte.Da la jeg merke til at ho satt å rulla seg røyk ,men fikk det ikke til og da jeg såg ned såg jeg at den venstre armen hang rett ned.Jeg skjønte hva som holdt på å skje og ba min datter om å fortsette til Vardø.Vi kjørte rett til sykestua og ho blev kjørt inn for undersøkelse.Legen som undersøkte henne var en iraner som forøvrig var vår fastlege og som jeg stolte på.Etter ei stund kom han ut og sa at han hadde konstatert hjerneblødning,han hadde ogaå rekvirert ambulansefly til Kirkenes,men verken han eller vi ante kor lang tid det skulle ta, ho blev liggende i Vardø i syv timer før flyet kom da det hadde vært i oppdrag på Svalbard.Om sykdommen hadde fått et annet forløp ved fire timers ambulansetransport orker jeg ikke å spekulere i.Hjerneblødninga startet rundt kl 13.30 og vi var ikke på sykehuset før i 21.00 tida om kvelden og ho blev kjørt inn på røntken hvor det blev konstatert hjerneblødning og en dansk lege forklarte meg at den låg så dypt at det ikke ville være mulig å operere.Lammelsen forverret seg ettervert så dagen etter kunne ho knapt bevege seg i det hele tatt,men ho beholdt taleevnen.Den første uka låg ho på intensivavdeling,men blev bedre og bedre ettervert og etter en par uker var ho så bra at jeg fikk kjøre ho sammens med personell rundt på sykehusområdet.Nokka av det tristaste jeg har opplevd var å komme inn på avdelinga med nyinnlagte slagpasienter med fortvilte folk som knapt kunne røre en finger.Ettervert kom ho seg så bra at ho blev flyttet over på rehabiliteringa hvor ho traff mange i samme situasjon og det blev startet opptrening og etter mitt intrykk av meget dyktig personell.Ho hadde fin framgang og jeg hadde intrykk av at ho trivdes sammen med de ti tolv andre som var der og det var forskjellige namn på hyblan beboeran hadde og over døra til hennes stod det "laksen" og det passa jo godt til ho som var en ihuga laksefisker.Den sommeren kjørte jeg di femti milan til Kirkenes både en og to ganger for uka og det hadde jo ryktemakeran på hjemplassen fått med seg,men ikke at ho var syk,men at jeg hadde fremmende guder lenger øst.Vi var også ute for sjikane flere ganger når vi stoppa og jeg skulle hjelpe ho inn på klosett,bla anna i Neiden når jeg var på tur opp trappa til WC stoppa det en bobil og et kvinnemenneske hang ut jennom sidevinduet og sjikanerte oss på det grovaste det samme sjedde  et par gang til om ikke så grovt .Jeg har opp gjennom åran lest om flere episoder der dødssyke folk har blitt anholdt for fyll når dem var rammet av slag.Etter vert fikk jeg ta ho hjem i helgene og da vårflommen tok Munkelv bru og vi tok hurtigruta over fjorden fikk ho sitte i bilen på bildekk.Ho hadde et ukuelig pågangsmot og trudde at ho skulle bli helt frisk igjen,Men no var ho fra før venstrehent og slaget ramma den venstre sia.Ho hadde før sykdommen vært en habil skiløper og hver vinter var vi på ski innover Varangerhalvøya så sant været tillot det.Ho hadde planer om å gå på ski men forsøkte aldri for ho hadde vanskelig med balansen og det ville være enda verre med ski så det blev aldri noe av. Når det gjalt fisking så prøvde ho og greide å få en laks,men ho kunne ikke veive inn snella så jeg måtte overta og i tillegg klarte ho ikke å stå mer enn åtte ti minutter før ho måtte gi seg på grunn av at den venstre foten var for svak.Men ho mista ikke interressen for elva ,ho var stort sett med når undertegnede var i elva,men da satt ho i bilen og fulgte med og jeg fisket der ho kunne se elva.Ettervert fikk ho trening i Vardø og de siste åran ved Fysio Nord i Vardø to ganger i uka. ellers så sant været tillot det var jeg å gikk tur med ho på usjenerte plasser da ho ikke likte å vise at ho var satt tilbake.Hjemmehjelp hadde vi ikke ganske enkelt for vi bad ikke om det da jeg var pensjonist og mente jeg kunne hjelpe ho med det ho trengte.Ho hadde lært å leve med sitt handicap så av og påkledning greide ho sjøl.Ho røkte ganske mye og rulle   kunne ho ikke da bare høgrearmen virket.Ho forsøkte å slutte ,men det var ikke enkelt så det blev til at jeg måtte rulle røyk til ho.Ho blev nok svakere med åran og det utstyret vi bad om fra kommunen fikk vi utlevert så fort som mulig deriblant oppkjøringsrampe da trappa blev for vanskelig.Men den største forandringa kom etter tretten år for etter nyttår merket jeg at ho blev merkbart svakere og ettervert sluttet ho å spise,jeg hadde vært jevnlig hos legen med ho og det blev tatt blodprøver flere ganger i året.Ho låg vel ei uka i Vardø på sykestua før dem greide å få ho til Kirkenes på sykehuset og jeg og familien regna med at ho ville bli bedre,vi fikk eget rom til disposisjon på sykehuset som vi delte på å bruke slik at en av oss var tilstede,men største sjokket fikk jeg da telefonen ringte mens jeg var hjemme en snartur og etter å ha presentert seg som røngtenlege sier mannen at sitat"visst Anne Lise får lunge kollaps eller hjertestans gjør vi ikke forsøk på hjennoppliving " Da først skjønte jeg at ho var dødssyk og når jeg sporte om hvorfor ho ikke var kommet på røntken før prata han om ferietid og vanskeligheter,No var det jo uansett for sent men hvorfor blev kreften ikke oppdaget på et tidligere tidspunkt slik som i mitt tilfelle hvor det var en ung dyktig lege på Kirkenes som ikke slapp taket og kalte meg inn til ny undersøkelse da han ikke var fornøyd og det ente med at det blev konstatert kreft og kirurgen som ikke nølte om å rekvirere operasjon ved unn i Tromsø og dermed reddet livet mitt,takket være dem har jeg levd mitt liv i ti år etter den tid.Min erfaring med hjerneslaget til Anne Lise og mange andre som har vært i samme situasjon har stort sett vært at om det ser veldig mørkt ut med det samme det skjer så fortvil ikke de fleste blir om ikke helt bra så iallfall så bra at   dem  kan klare seg bra og leve videre som før.Har du vært  ved siden av når noe sånt skjer vil det sitte i deg så lenge du lever,du vil alltid vere på vakt mot signaler fra kroppen som kan tolkes i den retning. Så blev det altså kreften som tok Anne Lises liv som sykdommen stort sett har gjort med mesteparten av folk fra Kiberg i de senere år.Ho sovnet rolig inn på Kirkenes sykehus 17 Juli 2013 med sin mann Sigmund og barnan Ann Helen og Stig Jøran ved sin side.