Blokkering i hjertet

11. nov, 2015

ST.hansaften 2011 var familien å brente bål på en plass hvor vi pleide være denne kvelden.Da vi skulle avslutte kvelden og de andre drog blev jeg og kona igjen og da kjente jeg noen diffuse smerter i brøstet som jorde meg tankefull.Jeg sa ingenting men hjalp min kone som var dårlig tilbeins etter sykdommen så vi kom oss til bilen.Jeg regnet med at det var giktsmerter som jeg hadde hadd før så da jeg kom hjem la jeg meg under ei infrarød lampe som jeg brukte regelmessig  og som bestandig virka.Men den her gangen hjalp den ikke den knugende smerten i brystregionen ville ikke gå over og jeg skjønte at det her kunne være noe mer alvorlig.Så jeg ringte 113 og forklarte dem situasjonen og etter ei stund var ambulansen der og jeg blev undersøkt og tatt til Vardø.Etter det jeg husker gav smertan seg ettervert og jeg måtte overnatte på sykestua.Neste morra fikk jeg beskjed om at jeg skulle med ambulansen de 250km til Kirkenes og turen dit gikk jo greit uten smerter.Framme i Kirkenes og etter forskjellige prøver fikk jeg beskjed om å holde meg på den avdelinga men fikk lov å gå rundt litt.Men det varte ikke lenge før det kom beskjed om at jeg måtte holde meg på rommet.Jeg skjønte jo da at det var litt mer alvorlig enn som så.Jeg gikk jennom flere undersøkelsa utover kvelden og en lege ho var polsk undersøkte bl. annet longan mine og jeg husker at ho sa at du har ikke kols.Jeg overnatta på et overvåkningsrom og neste morra våkna jeg ved at det var ivrig diskusjon på vaktrommet ved siden av og det gikk ei stund før jeg skjønte at det var meg dem diskuterte og da ei av sykepleieran var tysk og ei norsk og mulig ei svensk så kanske diskusjonen tok litt lengere tid før ho norske stakk haue inn døra og sa Sigmund du har så lav puls,så sporte jeg no hvad den var og da svarte ho 54 ja sa jeg vilepulsen min har vært rundt 54/ 55 i  flere år. Herregud sa ho og såg lettet ut og jeg hørte ho sa til de andre .Han har jo kondis som en topptrent idrettsmann .Neste morgen kom det legevisitt og jeg husker legen sporte hvordan jeg følte meg og jeg svarte som sant var at jeg følte meg bra.Samme dag bar det med ambulansefly til Tromsø og ledsageren på flyet var friluftsmann og hadde vært mye rundt i verden og under en seiltur i Biskaya  kommet ut for et voldsomt uvær og det eneste dem hadde som virket var en nødpeilesender og den berget livet deres slik at dem fikk hjelp,Da bestemte jeg at visst jeg blev frisk om ikke sånn som jeg hadde vært så    skulle jeg kjøpe en sånn og det jorde jeg og den er i sekken uansett når jeg er på vandring.Jeg blev innlagt på UNN (universitetssykehuset i Nord Norge) sammens med fem seks andre som var i lignende situasjon men mye yngre alle var i førti femti årsalderen så jeg var vel tyve femogtyve år eldre.Etter utredninga var det flere som falt fra da det viste seg at dem måtte opereres ved åpen kirurgi i brøstet,mens jeg fikk beskjed om at jeg hadde blokkering i ei åra i det venstre hjertekammeret og at den skulle oppblokkes neste dag.Om kvelden satt jeg på balkongen rett utafor rommet og såg over mot Tromsdalen og barndommens fjell Tromsdalstinden.Vil ikke si at jeg var redd for den oppblokkinga jeg skulle igjennom for jeg har alltid tengt at må jeg så må jeg det er ikke noe ågjøre med.Så jeg kutta ut hele greia og sov godt den natta.Utpå dagen neste dag blev jeg klarjort og kjørt inn på avdelinga der operasjonen skulle fåregå . Jeg kom fort i prat med kirurgen som skulle fåreta oppblokkinga og da det skulle være midnattsol maraton i Tromsø om natta kom vi inn på det og da han var tidligere maratonløper.Min gamle klubb T I L hadde kamp i helga så vi var innom det og .mens han gikk inn i blodåra ved det høyre handleddet kunne jeg se det hele på monitoren på veggen rett framfør meg.Jeg kunne se kanylen når den kom inn i hjertet og såg at den stoppa ved blokkeringa og var spent om den lot seg opne,men ikke ved første forsøk og jeg forsto at dem satte den under trykk og andre gangen gikk det og da satte han inn det dem kaller for  en stent som er et rør med små tagger utvendig slik at den ikke skal gli i åra.Han gikk flere ganger ut og inn av blodåra mens han satte inn stenten og med hensyn til smerte og ubehag syns jeg siste gangen var litt ubehagelig det minte meg om den klirringa når en båt dropper anker.Men det var overkommelig.Etterpå det blev jeg kjørt på et overvåkningsrom,jeg blev fortalt at jeg kunne få synsforstyrrelser og det fikk jeg men det flimra ei stund og så var det borte.Neste mårra fikk jeg beskjed om at jeg fikk reise hjem med kveldsflyet og jeg fikk beskjed om at jeg måtte forlate rommet og  jeg sporte om senga kunne stå der noen timer så jeg kunne slappe av,men det var umulig da det stadig kom inn hjertepasienter.Men dem kjørte senga ut i korridoren til min disposisjon til jeg skulle reise. Så etter noen timer kom han som skulle skrive meg ut og ordne med det formelle   Så vi satt no på senga og dingla med fotan og hadde det  riktig gemmytlig.Og når jeg tenker på at på den rundturen var jeg i kontakt med tolv fjorten utenlanske leger og  pleiere,( han her var vaskekte neger) så lurer jeg på hva hadde norsk helsevesen vært uten dem? Jeg har også vært oprert på Kirkenes etter den tid for andre ting og ho som jorde meg klar til operasjon var russisk.To mnd etter den oppblokkinga var jeg i Skibotn og sykla det syv mil lange og steinharde Lavkarittet som er et terrengritt hvor man på de første to milan må opp til over åttehundrede meters høyde og det var tungt men jeg kom igjennom og jeg trives så godt i Skibotn at i år droppa jeg laksefisket i Komagelva og tok turen nedover og forbedra tida med godt over en time.Kondisjonen er nok mye bedre no en før oppblokkinga og av fastlegen har jeg fått beskjed om å fortsette å sykle gå på ski fiske å jakte,men jeg er jo klar over at dagen det er slutt kommer nermere og nermere ,men det jeld jo oss alle og hvatid jeg skal gå planken vet jeg jo ikke håper bare det skal gå fort,Jeg har jo vert gjennom en del plager men har kommet meg igjennom så i forhold til mange andre har jeg kommet rimelig bra fra det. Sigmund J Næss