Minner fra barndommen under krigen

4. okt, 2015
2. okt, 2015

I stua på den lille gården i Storlia på Langnes bodde det en tysker som heitte Hans og to østerrikere.Vi var klar over at dem kom for noen dager tidligere kjørte det rundt tre stykker på motorsykkel med sidevogn og malte nummer på husan og kor mange som skulle bo der.Dem var alle offisera,men vilken rang dem hadde husker jeg ikke.Vi bodde i et lite hus med kjøkken og stue nede og to soverom i andre etasje. De tre militære bodde i stua og vi hadde kjøkkenet og de to soveromman oppe.Vi var en familie på fire.to barn og to voksne.De tre som bodde i stua var daglig på jobb på et proviantlager lengere oppe i bygda han Hans var sjef. Døra inn til stua var aldri låst så når alle tre var gått på jobb hente det at jeg og bror min var en runde der inne og såg oss om og vi oppdaga fort at dem hadde små pakka med firkantige vite plater som smakte godt.Mulig det var druesukker og det forsynte vi oss av.Men en dag dem skulle på jobb stoppa han ene i døra og sa til mor mi at ho måtte ikke la ungan rotr rundt i stua når dem var ute og godterian hadde dem lagt fremme på bordet så veggelusa som dem kalte meg for og han andre bare kunne forsyne seg.Han Hans røkte bestandig på en svær sigar og en dag han kom fra utedoen borte ved fjøsen og jeg var på tur dit hadde han ordnet seg med sneball og inviterte til kamp,men der møtte han sin overmann.Han kasta først men traff ikke ,men det gjorde jeg. Jeg husker den dag idag hvordan sigaren fauk ut av munnen hans og landa langt bortpå sneen, men da blev han ildrød i ansiktet snudde brått og for inn og han inviterte aldri mer til sneballkasting.En mørk høstkvell satt vi hele famelien rundt kjøkkenbordet å spiste kvelds med svarte blendingsgardiner for vinduan og der måtte man være nøye for man kunne få stor straff visst det kunne ses lys utenfra. Belysninga vi brukte var ei parafinlampe med glass som vi også kallte for tranlampa,i Tillegg hadde vi såkalte talgelys eller stearinlys.Vi hadde og petromax som vi brukte i fjøsen. Vi hadde også noe som vi kalte for karbidlamper som lyste med en liten blå flamme og som var brukt i gruveindustrien.Karbid var et grått pulver som vi ungan mora oss med å kaste på sneen hvoretter det fresa opp og laga røyk og kokte i sneen,og heiv man ei fyrstikk på det med fyr brann det lenge.Plutselig hørte vi bråk i gangen og døra fauk opp med et brak og inn kom det en tysk soldat med hjelm og maskinpistol over magen og bjeffa nokka om at han hadde sett lys fra kjøkkenvinduet,men far min sjekka blendingsgardinet og mente det ikke var tilfelle hvoretter han bad tyskeren å ta med seg det kvinnfolket å komme seg ut for han hadde med seg ei lys ungjente som vi gikk ut fra var norsk,men ho var neppe fra bygda for vi kjente ho ikke,men da tok tyskeren bedre tak i maskinpistolen og stirra iltert på far som skjønte at han kanskje burde ta seg iakt.Plutselig spurte tyskeren om vi hadde noe kontakt med offiseran i stua,noe mor mi benektet og sa at vi kun hilste når dem gikk gjennom kjøkkenet.Jeg husker også at han hadde et kjede rundt halsen med et skilt som hang tvers over brøstet og i ettertid har jeg hørt at dem blev kalt for kjedehunder.Vi hørte ikke en lyd fra stua hvor de tre offiseran var og så mye hadde jeg lært at dem hadde høyere rang enn han,men dagen etter når dem veksla noen ord med far min forstod jeg at dem var redd sånne typer og at han måtte vere forsiktig for han kunne blitt skutt.men heldigvis gikk krigen mot slutten og vi fikk ikke flere slike besøk.Enkelte kvella brukte far min og et par andre fra bygda å sykle til en gård som låg ned mot Rossfjordvatnet hvor dem hadde lurt unna en radio for å høre nytt fra London.Det var strengt forbudt å ha radio og man kunne faktisk risikere dødsdom.Veioen ned til gården gikk forbi det lageret vor Hans var sjef og en kveld far kom forbi stod Hans på trappa og far måtte stoppe og slå av en prat,men plutselig såg tyskeren på klokka og sa at du skal vel ned å høre på London hvoretter han gikk inn.Da far kom ned til gården sa han vad som hadde skjedd,men når Hans ikke hadde jort noe med saken før regna dem med at det ikke skjedde noe mer for han hadde nok vært klar over saken i lange tider.Alle var klar over at krigen gikk mot slutten og en dag var det over og da fikk vi fri fra skolen og kunne gå hjem.Han Hans og de andre to blev krigsfanger og blev transportert til Bardufoss flystasjon hvor dem skulle delta i opprydningsarbeide. Samtidig fikk Hans beskjed om at hele familien hans var drept under bombeangrep i Berlin.En dag kom det beskjed fra Hans til far at han måtte komme til bardufoss da han hadde tatt vare på forskjellige ting som vi kunne trenge og far drog oppover og det gjorde forresten resten av bygda og.I den tida var det mye brukbart å få tak i vist man var heldig.Mange skaffa seg godt brukbare biler og motorsykler og jeg husker en kveld kom det en handelsmann som bodde lengere nede i bygda med en stor lastebil og på planet hadde han en fin personbil.Men far oppnådde svært lite for plutselig kom det engelsk militærpoliti og jaga han vekk og det Hans hadde tatt vare på blev sammens med masse annet som biler og motorsykler lagt på flystripa og kjørt over med tanks Og da tenkte dem vel på egen bilproduksjon etter krigen.Ikke så lenge etterpå blev tyskeran satt ombord i et lasteskib som skulle ta dem til tyskland,men dit kom dem visst aldrig for det gikk rykter om at båten blev senket på kysten av Helgeland og alle omkom og det var lenge etter at krigen var slutt.Vi hadde fått radio ei stund før krigen startet og jeg kan huske at den var av merket Høvding og var selfølgelig på batteri da vi ikke hadde elektrisk strøm,batteriet var nesten like stort som radioen og i tillegg hadde man nokka som man kalte for akkumulator som inneholt nokka flytanes og den måtte etterfylles både titt og ofte.Men radioen måtte vi levere til lensmannen etter ordre fra tyskeran og da vi skulle hente den etter krigen kunne dem ikke finne den så vi var lenge uten radio og det som irriterte meg mest var kameraten som ynda å fortelle meg at no skulle han hjem og høre barnetimen.

Sigmund J Næss