Han Max var en ung tysk soldat.

En fin senvinterdag stod jeg og bror min å fulgte spent med på ka som foregikk i bakken bortførr gården Storlia på Langnes i Lenvik. Vi hadde oppdaga at han Max dreiv å bygde hopp i bakken enda det ikke var lenge siden han hadde fått seg ski.Vi hadde sett dem de var brei og lang med seks renner under og tuppa fremme og det hadde vært nokka å hadd mente bror min,for meg ville dem jo vært for stor da jeg ikke var mere enn syv åtte år påå den tida.Når han Max var ferdig med å bygge hopp laga han ovarenn helt opp på bakken, det var forøvrig der den forbaska tyvjeita demmes pleide å snu seg og sende et lengselsfullt blikk ned mot gullrotlandet våres før ho liksom for til skogs med resten av bølingen,men da visste jeg at neste gang jeg såg ho var ho midt i gullrotlainnet våres,men det var om sommeren. Så tilbake til han Max som var ferdig med ovarennet og var på tur oppover for å ta fart og da vi såg kor langt opp han gikk blev vi klar over at det kunne ende med litt av vert så selv om han Max var tysker og skulle være våres fiende så var han en grei ungdom som vi såg både titt og ofte.Ja setter han av derifrå så slår han seg no ihel sa bror min.Og det var det som skjedde han kom nedover i ei forferdelig fart og når han nådde hoppet bar det rett opp i luften så armer og bein sprika i alle retninger og det var verken Kongsberg knekk eller telemarknedslag,men det var med hauet først gjennom snydongan. Herregud sa mor ho hadde også fulgt med på den ville ferden og ho og vi var like spent på om han ville røre på seg,og etter ei god stund blev der litt bevegelse i snydongen,men så blev det stille igjen.Du må komme deg oppover sa mor mi til bror min og se om der er liv i han og han så gjorde og la ivei med kurs for bakken,men da han var kommet halvveis såg vi at soldatkameratan hans Max kom med kjelke dem hadde også sett stuntet.Vi såg at dem plaserte han på kjelken og forsvant over hauen mot gården.Da bror min kom tilbake kunne han fortelle at han Max hadde blant anna brekt en fot og han skulle aldrig hoppe på ski mer hadde bror min forstådd.Dagen etter sporte han mor mi om han kunne få et kilo hønseegg som han skulle bytte til seg skiene hans Max og det fikk han for vi hadde flere høns.Så utpå dagen kom han rennanes nedover bakken på vidunderan,dem var ekstra brei og godt over to meter lang og oppå skian var det innbrent ei rainn etter kanten av skian til pynt og fremme var der en tupp på ver ski noe som var vanlig på den tida .Han bror min dreiv å hoppa på skien,men uundertegnede som så vidt var begynt på småskolen stod ikke i stil med størrelsen på skian.Men to tre år etter at tyskeran var reist og bror min var dratt bort på arbeide blev det til at jeg så smått tok dem ibruk.Og med min lette vekt og flyteevnen til skian i luften drev jeg etter mitt syn reine skiflyvninga både i Peder Nilsa bakken og i Henrikbakken i Straumen og selfølgelig i friminuttan ved skolen på Langnes og da husker jeg at læreren sa at han Sigmund Næss måtte forstå at livet var mye mer enn skihopping.Da jeg reiste fra bygda blev visst skien igjen og kanske er dem på gården enda. 

Sigmund Jarle Næss

Sigmund Næss

For uerfarne laksefiskera sånn ser en støar eller overvintrer ut.Det største kjennetegnet er at den er tynn i forhold til en nyoppkommen laks men denne er på tur til sjøen og spiser alt den kommer over derfor er den lett å få mange som har fått en sånn har latt seg lure og trudd det var en nyoppgått laks.

6. sep, 2015
6. sep, 2015