Skredfare

4. okt, 2015

 Sist på sekstitallet drog jeg og en annen Kibergsværing som heitte Rolf Brun opp i Komagværdalen på Varangerhalvøya for å gå på jakt .Om vi gikk på ski de to milan til Komagvær eller tok buss husker jeg ikke. Det var sist i Februar og full vinter. Vi tok neppe buss da veien var vinterstengt i den tida ,men det er mulig vi kjørte med Frants Malin og snovmobilen.Fra Komagvær og inn til Porten hvor vi skulle være er det ca ei mil. Vi overnattet i vakthytta til fiskeforeninga.Dagen etter vi var kommet opp skulle vi ta en jakttur innover fjellet.Jeg var klar over at det var fare for skrea da det var dannelse av skavler i lesida i dalan innover på grunn av sørvestlig vind.I tillegg var det tolv fjorten kuldegrader. Kameraten han heitte Rolf Brun gikk videre innover fjellet mens jeg fulgte en lang dal innover.På grunn av de utrygge forholdan gikk jeg midt i dalbotnen og fulgte med om det skjedde noe oppe i dalsidan.Plutselig lettet det noen ryper og flaug oppover lia og da jeg såg en liten bar flekk der dem flaug fulgte jeg etter med kurs mot den da jeg regnet med at der var det trygt.Jeg passerte barflekken og fortsatte på skrå videre oppover da der var ganske bratt.og jeg var høgt oppe i dalsida da det kom et drønn i sneen og neste øyeblikk blev jeg kastet rundt og var på full fart ned lia mens snelaget under meg var i voldsom bevegelse.I tillegg til farta var det en voldsom larm og som bare økte i styrke Det som holdt på å skje var at jeg holt på å bli dratt bakover derfor kjempet jeg for livet og staka alt jeg klarte for å holde meg oppå bølgende sneflak som håppet og spratt i alle retninger og som det var store opninger imellom;men med min gode fysikk og skiløperegenskaper klarte jeg å kjøre med skredet i voldsom fart ned lia og da jeg var nesten nede i dalbotn greide jeg å svinge ut av skredet som stoppet rett etterpå, da var jeg dyvåt av svette og full av redsle.Skredet hadde på sin ferd ned lia dradd med seg stein og jord så der den stoppet blev det en parhundrede meter lang jord og steinvoll.Den fant jeg femti år etterpå da jeg var i området.Da jeg var kommet sån delvis til hektene hadde jeg bare lyst til en ting å det var å komme meg opp på toppan og bli der,Derfor tok jeg skiene på nakken og startet å gå opp bakken der skredet hadde gått for jeg trudde jo at det var den tryggaste veien,underlaget jeg gikk på var serdeles grovkornet snø så skredet hadde sklidd lett.Det synet som møtte meg da jeg var nesten oppe gjorde meg stiv av skrekk.For det jeg fikk se var en stuff eller vegg på tre fire meters høyde der skredet hadde løsnet og jeg husker at jeg tenkte at kommer den der så er du ferdig.Jeg kom meg fortest mulig bort derifra og startet med å gå etter toppan mot hytta og i nedstigninga studerte jeg terrenget svært nøye.Det gikk ca en time for kompisen kom og han kunne fortelle at han hadde trudd at det var torden,men da han ikke merket noe lyn skjønte han at det var noe annet og satte kursen nedover mot der han regnet med at jeg var og han såg jo fort vad som hadde skjedd og ettervert såg han på sporan at jeg sannsynligvis var i god behold.Vi startet på nedturen samme dag og jeg var glad da jeg kom meg hjem med livet i behold.

 Sigmund Jarle Næss