Sigmund du har kreft

11. sep, 2015

En dag på seinsommeren i 2005 låg der et brev i postkassen fra fastlegen at jeg måtte komme til legekontoret for konferanse.Jeg skjønte hva det dreide seg om da jeg hadde vært innom sykehuset i Kirkenes for mistanke om kreft i magen.Jeg hadde svelt den såkalte slangen mange ganger og den legen som undersøkte meg var ikke fornøyd med det han såg og ga seg ikke og bra var jo det for ellers hadde jeg nok ikke levd ti år etterpå.Fastlegen fortalte at jeg hadde kreft og at jeg skulle til Kirkenes for en siste undersøkelse. og der fikk jeg endelig beskjed om at dem var sikker det var kreft.Av og til må man dra på smilet selv i stundens alvor.For da kirurgen som er østeuroper tegnet en magesekk og sa så kutter vi her og her på hver side av den.Hvoretter han klasket hendene isammen for å illudere hvordan tarmen blev sydd sammen igjen men uten mage.Han satte seg umiddelbart i kontakt med universitetsykehuset i Tromsø og det gikk ikke mange dager før jeg var innlagt der.Jeg husker det sers godt for jeg tenkte mer og mer på Vicks min hund som ikke kom seg på jakt 10 september og jeg havna i Tromsø dagen før som var en lørdag og der satt jeg sammen med ei hyggelig søster.Da kom jeg på tanken om at det gikk fly østover til Vadsø om kvelden og jeg skulle visst ikke oppereres før mandag.jeg forklarte ho situasjonen og underet skjedde ho ordna flybilett til Vadsø om kvelden med retur søndag kveld og min datter henta meg på flyplassen og søndag var jeg og Vicks på jakt.Vi fikk en fin jakttur og søndag kveld var jeg på tur til Tromsø igjen.Jeg var glad for å få den ene jaktturen sammen med hunden og det gjorde at jeg glemte hva jeg skulle igjennom for ei stund.Og muligheitan var vel stor for at det var min siste jakttur.Etter operasjonen  når jeg våkna temmelig redusert kom kirurgen inn og orienterte meg om forløpet av den.Dem hadde sjekket magesekken meget grundig men fant kun den ene kreftsvulsten og ingenting i områdan rundt og det var jo fint å høre. Ellers sa han at det hadde vært bl.andre mye studenter tilstede og bl anna så hadde dem ikke hørt så mye jaktprat før. han mente at jeg skulle være tilbake i samme form som før etter tre fire måneder,men det tok nok lengere tid.Skal innrømme at jeg følte meg temmelig skral de første dagan etter operasjonen,men til andre som kanskje skal gjennom det samme eller noe lignende vil jeg si det er gjennomførbart og må du så må du.Jeg var jo spent på hvordan systemet ville fungere og etter et par dager kom det så smått igang Alt er forsåvidt normalt utvendig og utlagt tarm har jeg ikke,men operasjonssåret starter på høyde med navelen på hver side og går opp til brøstvortan og tvers over brystet.Den første tiden fikk jeg intravenøs nering gjennom en tynn slange som gikk direkte inn i tarmsystemet så jeg følte meg faktisk mett og god hele tida.Når det gjalt urinen så hadde jeg også en slange direkte gjennom magen og inn i blæra men den fungerte dårlig så det blev satt inn et kateter den rette veien.Når jeg begyndte å vandre rundt med min følgesvenn som jeg kalte for juletreet hvor alle slangan og allskens utstyr hang passa jeg ekstra på kateteret som jeg var redd for kunne dette ut noe som siden visste seg var ubegrunnet.For da ting fungerte og ei som var hjelpepleier skulle dra det ut jorde det jevlig vondt og det jeg sa egner seg ikke på trykk.og da sa vedkommende."Å herre gud jeg glemte å trykke inn mothaken".De første dagan var det tungt å komme seg opp og over golvet til badet men sakte men sikkert fikk jeg kreftene tilbake og vandringan i korridoran blev lengere og lengere og etter ca ei uke var jeg nede på kjosken.Og noen dager etter den tid bar det med ambulansefly østover til Kirkenes  som er lengere sør på kloden enn Tromsø.Meininga var at jeg skulle være i Kirkenes noen dager, men da legevisitten kom blev vi enige om at jeg skulle få reise hjem dagen etter.Om kvelden blev det jeg hadde av kanyler slanger og utstyr plukket vekk ,men sant å si savna jeg den intravenøse mateslangen.Etter at jeg kom hjem til Kiberg forholdt jeg meg ganske rolig den første måneden jeg lot hunden få springe ved siden av bilen etter grusveier i området. En dag i Komagværdalen skjedde det jeg hadde fryktet, hunden sprang ned en bratt bakke og tok stand for rype så der satt jeg og torte ikke gå ned bakken for å løyse den ut da jeg ikke var sikker på å komme meg opp igjen så det gikk nesten en halv time før rypa lettet og hunden kom tilbake.Operasjonssåret på utsiden var ikke sydd det var stiftet og de stiftan var ikke noe småtteri men dem jorde jobben jeg går utifra at der var et sår lengere inn og det måtte være sydd på vanlig måte.Men på utsiden var det over etthundrede stifter forsåvidt var det ikke noe ubehagelig,men en dag løsnet flere av dem og jeg kunne se innover i brøstet og i tillegg hadde det danna seg en del puss eller materie i såret så jeg fant ut at det var best å ta en tur på sykestua i Vardø og ho som tok imot meg blev synlig bleik og ringte legen som var serbisk.Ho blei også merkbart bleik og ringte straks kirurgen på Kirkenes som ågså var serber så samtalen forstod jo jeg ingenting av,men da ho var ferdig fortalte ho hva han svarte og det var at ho skulle bare tape såret og ikke jøre noe og om fjorten dager ville det være grodd og han hadde rett.Om resten av stiftan blev fjernet i Vardø ellerKirkenes husker jeg ikke Men arret er godt synlig og i disse tider er det ti år siden og jeg er ettervert blitt syttiniår og jør det som jeg alltid har jort på fritida, jakter fisker går mye på ski og sykler to tre hundrede mil for året, av det er en god del i terreng som jeg liker ekstra godt       .Mye av årsaken til at jeg skriver dette er med tanke på andre som kanskje står foran samme operasjon,Jeg kan ikke huske at operasjonen og tida etterpå var serlig smertefull,men jeg mistet rundt femten kilo kroppsvekt jeg veide før operasjonen nermere åtti kilo og no er vekta stabil på sekstito.En annen ting er at man blir anbefalt å innta styrkedrikk men her skal man vere forsiktig når det nermer seg leggetid å stoppe inntaket en par timer før,jeg drakk forholdsvis ganske mye før jeg la meg og ei natt gikk det galt.Plutselig våknet jeg som av en utblåsning og det fylte spiserøret og luftrøret og jeg følte at situasjonen var kritisk jeg kom meg til kjøkkenet og fikk tak i vann fremdeles uten å få puste,men vannet tynnet vel ut det som kom opp så da jeg trodde at det var slutten fikk jeg ettervert litt luft,men det gikk flere minutter før jeg var noenlunde meg selv.Hver tredje måned tar jeg ei sprøyte med b12 vitamin som kroppen ikke kan ta opp naturlig. Etter ca et halvt år blev jeg innkalt til U.N.N i Tromsø hvor jeg blev erklært frisk av ei hyggelig dame som også gav meg kostholdstips.For å sinke fordøyelsen burde jeg spise loff,så siden har frokosten bestått av loff med Svolværpostei og italiensk salat.Ellers har jeg lett for å fryse,må helst ha innetemperatur over tyvefem grader.Jeg har mange ganger opplevd å ligge fullt påkledd i soveposen innpå fjellet,men har måttet stå opp og vandre videre i mørket på grunn av frysetokter.Det sier legene har med nerver og kobling til hjernen å jøre.Da kroppen etter en sånn operasjon ikke kan ta opp vitamin b 12 på vanlig måte må man få den intravenøst i form av sprøyter noe jeg også fikk med anbefaling å ta den hver tredje mnd.Noe jeg har jort i tolv år uten å ane at de er forskjellige doseringer av B12.Da apoteket av forskjellige årsaker gjennomgikk resepten min fikk jeg spørsmål om hvor lenge jeg hadde brukt B12 svarte jeg jo 12 år hvoretter vedkommende repliserte at du har fått feil dosering.Du har fått korttidsvirkende å etter det skulle du hadd 4 sprøyter pr mnd og ikke en pr tredje mnd.At nivået av b12 var for lavt blev oppdaget da jeg nylig tok blodprøve.Jeg gikk da på eget initiativ ned til hver andre mnd.Det sa dem på apoteket var rett men enda altfor lite med den gamle doseringa.No har dem etter konferanse med lege gådd over til riktig dosering og ei sprøyte pr tredje mnd.Om jeg vil merke noe forskjell vil tiden vise,jeg har iallefall merket at etter inntak av sprøyter tidligere har det etter ei stund inntrådt uforklarlige slapphetsperioder.Om mine indre organer har blitt skadet av hendelsen vites ikke og det får jeg vel aldri vite heller og etter den siste langtidsvirkende sprøyta er jeg i god form og håper at det varer i tre måneder og vil samtidig takke ho på apoteket som oppdaget misæren.           

                             Sigmund Jarle Næss